”Det er ikke hunden som er problemet, det er eieren”, eller…?


Atferdsproblemer på egen hund er et stort tabu. Atferd påvirkes av både arv (gener) og miljø og vi vet alle at det er mye atferdsproblemer på hunder ”der ute”. Spesielt i forhold til hunder som stikker av, har separasjonsangst, aggresjon mot andre hunder, ødeleggelser i hjemmet, markering inne, frykt for lyder, eller frykt for mennesker. Likevel er det ingen tvil om at det i liten grad snakkes åpenlyst om atferdsproblemer. Det er noe som skal hysjes ned og holdes hemmelig. Hvorfor? Vel, jeg tror det har alt å gjøre med den frasen vi alle kjenner så godt: ”Det er ikke hunden som er problemet, det er eieren!”.

 

Er det egentlig eierens feil? Forekomsten av atferdsproblemer varierer mellom raser (Bakken et al (lettlest verson) og Duffy et al., 2008). Bare dét antyder at de faktorer som fører til atferdsproblemer er arvelig, da miljøet (boforhold, trening osv) til ulike individer innen en rase vil ha stor variasjon. For å utvikle et atferdsproblem må hunden ha en brist/svakhet. Alle levende individer har noen svakheter, men graden av svakheten og hvilken egenskap som er rammet vil variere i stor grad. Mye tyder likevel på at dette er arvelig.

 

”Hunden min utagerer på andre hunder fordi den ble angrepet en gang.” – Det er helt sikkert også tilfellet. Mange hunder har dessverre så svak mentalitet at de ikke klarer å avreagere eller riste av deg en dårlig opplevelse, og vil dermed slite med dette resten av livet. Riktig trening kan bedre eller fjerne problemet, men hunden har fremdeles en svakhet i sin mentale styrke, hvilket man burde kunne være åpen om og kunne ta i betraktning når det kommer til avlsarbeid. Hvis hundeeier får høre at dette er ens egen skyld, så er antagelig terskelen høyere for å søke hjelp eller å varsle oppdretter.

 

De fleste hunder kan nok utvikle atferdsproblemer om miljøet er ille nok, men jeg tror dette gjelder en ubetydelig andel av de hundene som har atferdsproblemer i Norge i dag. Jeg tror det handler om at det avles hunder med FOR store mentale brister og slik at selv små feil i håndteringen av disse bristene utløser alvorlige atferdsproblemer. En hund som med utmerket god mentalitet vil ikke bli ødelagt av noen dårlige opplevelser eller litt feillæring.

 

Det at atferdsproblemer i stor grad bunner i avl, er ingen hvilepute. Vi må hele veien trene hundene våre til å passe inn i samfunnet og bli trivelige å leve med. Dette kommer sjeldent helt av seg selv, så riktig trening er viktig. Små utfordringer vil dukke opp hos en hver hund, og hvordan man takler disse utfordringene er helt avgjørende for utfallet – om det blir bra, eller om det blir et stort atferdsproblem. Om vi så står der med en hund med atferdsproblemer eller en hund med store svakheter som kommer til å utvikle atferdsproblemer, så bør det være åpenhet om det. Det er flere grunner til at der bør være åpenhet og fritt for skam når det kommer til atferdsproblemer:

–       Det er viktig at man kan søke hjelp uten å føle skam. Alle trenger veiledning innimellom – særlig om man får en hund med større svakheter

–       Det burde blitt registrert og vært kjent for alle som skulle være avlsinteresserte, slik at man kan unngå avl på linjer med spesielt store problemer

–       Det burde være mulig for valpekjøpere å få vite om hvilke problemer som finnes i linjene, slik at de kan forebygges fra et tidlig stadium. Det meste av vanlige atferdsproblemer kan løses, men forebygging er mye enklere og bedre for alle parter. Det er sjeldent noe problem å unngå et atferdsproblem hvis man bare kan forebygge det tidlig nok!

 

Lydighetstrening har vist seg å redusere forekomsten av konkurranserelatert aggresjon, separasjonsproblemer og rømming. På den andre er det vist at førstegangs hundeeiere oftere får hunder med ”dominansaggresjon”, høyt aktivitetsnivå og separasjonsangst. Så miljø spiller også inn, og det er bra. Det betyr at det også er mulig å forebygge problemer, om vi bare hadde fått vite i hvilke linjer de eksiterte!

 

Sykdommer på hund er det noe større åpenhet om, selv om det også her er mye å ta tak i (anbefales: dokumentaren Pedigree Exposed). Dette på tross av at sykdommer og skader også påvirkes av både arv og miljø.

 

Ikke legg skylden på eier uten videre. Folk kan være uheldige og oppdrettere kan være uærlige (hvilke gjør det vanskelig å forebygge problemer tidlig nok). Om man ser på den forskning som er gjort på raseforskjeller og arvelighet at atferdsproblemer ser man raskt at det slettes ikke alltid bare er eiers feil at atferdsproblemer oppstår. Det kan være eiers feil at svakhetene kommer frem og blir større problemer, men en god hund hund skal tåle at det skjer noen ”feil” uten at hunden blir ødelagt for flere år fremover.

 

Dette var bare noen tanker fra min side, av insipirasjon i etologiforelesningene om atferdsproblemer og noen samtaler med hundeeiere. Hva tenker dere om tema?

 

Comments & Responses

14 Responses so far.

  1. Marianne says:

    Bra skrevet!

  2. Mette Kindlistuen says:

    Takk for disse tankene Maren. Trengte å bli minnet på dette nå i disse tider der det er eiers feil, men ingen “ekspert” sier at det kan være brister der. Og man ender med å føle seg som en dårlig eier fordi man ikke får det til.

  3. Elisabeth says:

    Er så enig, min hund er aggresiv mot hunder den ikke kjenner og jeg har ofte sagt at det er pga. en opplevelse han hadde som valp da han ble angrepet av en større hund, men ofte så dukker også tanken opp på det at jeg også har skylden for det men det er ikke noe jeg skjuler, hunden min må ha litt tid på seg til å bli kjent med den andre hunden å så går alt fint men han har en stygg uvane med å ha instillingen på “jeg skal ta deg før du tar meg” men jeg er påpasselig ved møte med andre hunder å han får aldri gå løst utenom inngjerdet omeråder så vi har aldri vært borti at han har skadet noen, hans typer utagerring er mest masse lyd men lite biting. Det at det kanskje er min feil må jeg selv ta konsekvenser for, ja min hund liker kanskje ikke alle hunder i verden, men det var heller ikke det jeg skaffet han til, han er verdens beste kose gutt å jeg elsker det flotte dyret så får jeg ta skavankene hans å jobbe med det så godt jeg kan (:

  4. Tore Johannessen says:

    Jeg “tenker” om dette at vi vet alt for lite om de forskjellige rasers spesielle og medfødte egenskaper!Som hos hundens stamfar,ulven er det også inndividuelle forskjeller.Noen er flinke til å jakte mens andre er flinke til å forsvare revir.Det er ikke heller “naturlig” at flere hanner går godt sammen.De lærer sin innbyrdes rang etter en tid,men er de vekk fra hverandre en ukes tid,må det læres igjen.Hunden må trenes i å omgå andre hunder uten å være i direkte kontakt hele tiden.Og! Slutt å skyld på oppdretter! Kjøp hund med hode!Ikke hjerte!Bestem der for hva dere skal bruke hunden til og les om rasenes medfødte egenskaper og velg rase etter det.Vil man ha en slosskjempe,kjøper man bare en eller annen rase med “Bull” i navnet !!

  5. Liz Rognstad says:

    Hei Maren :) Dette var kloke ord synes jeg, og en tanke som jeg har valgt å fokusere mye på i forhold til avl. Nå har ikke jeg verdens vanskeligste rasi i avl, men allikevel :) En tanke Maren – er dette noe du kan/vil forsøke å rette mye mer mot oppdrettere? Dette er viktige aspekter ved avl som altfor mange oppdrettere ikke tar hensyn til! Vi vet alle sammen at for mange så er det eksteriøret som er det viktigste, og mentalitet kommer dessverre langt ned på lista. Klart at oppdrettermiljøet også har ett ansvar, men kloke ord trenger man alltid i debatten ;)

  6. Kirsti says:

    Interessant- balansert innlegg

  7. Monica wickstrøm says:

    Bra skrevet Maren, og så sant så sant :-)

  8. Siwi says:

    Godt skrevet. Vi trenger mer åpenhet. Jeg mener folk burde sertifiseres for å holde hund. Ikke fordi folk er dumme, men man står da mer styrket til å selektere oppdrettere som ikke avler “bra nok”.
    En annen positiv bivirkning med å bli pålagt kurs før anskaffelse av hund er at man lettere kan velge kurs/trening etter eget behov, dette igjen vil sette større krav til instruktører mtp å sette seg inn i forskjellige raser feks. Dermed får hundeeier presentert en treningsmetode passende til aktuell rase/fører snarere :-)

  9. Inger Marie Natland says:

    Synes dette var veldig fint skrevet. Vil bare gi mer oppmerksomhet på at ingen dyr (inkludert mennesker) er født uten feil eller brister. Så eieren har faktisk et ekstremt stort ansvar når det gjelder utfallet av atferden til sin hund. Uansett hvilken rase hund man skaffer seg, bør man begynne forebyggende tiltak med en gang. Det er her sosialiseringen og miljøtreningen kommer inn. Positive møter og ro trening der valpen får møte eller se noe nytt og få tid til å komme seg etter dette. Mye av dette i starten vil skape en tryggere hund senere. De valpene man ser er mer skeptiske, trenger enda mer av denne treningen. Man kan ikke skylde bare på eier eller bare på gener. Det viktikste er å innse at det muligens er en atferd som fort kan utvikle seg til et problem om ikke eier tar tak og søker profesjonell hjelp. Så var det spørsmålet om profesjonell hjelp da…. hvordan vet man at de man søker hjelp hos er flinke? For meg dreier det seg om de får resultater gjennom positiv behandling av dyrene eller om de straffer ønsket atferd frem..

  10. Har linket til blogginnlegget fra facebooksida mi, med denne kommentaren:
    Ja takk til dette innlegget!
    OG, til oppdrettere der ute; skulle så gjerne ha ønsket meg en “mental liste” på lik linje med disse “fysiske listene” dere lager! Det er ofte skrevet masse om avlsdyrenes fysiske greier; HD, AD, ulike gentester osv, også står det “bra mentalt”. Men hallo??? Er “mentalt” bare én ting? Hvorfor er ikke dette omtalt som det fysiske; status på hvordan hunden er mot fremmede voksne, barn, hunder av ulike aldre og kjønn, treningsvillighet til ulike ting, hvilke feil har den i hverdagen, stjeler den mat, stikker den av til andre hunder på tur, har den matforsvar mot mennesker? andre hunder? forsvarer den liggeplassen sin?, hvordan er den med skudd, fyrverkeri, torden, glatte gulv, store menneskemaser, store lastebiler, passering av hester osv, osv. Alt dette er det overhode ikke viktig for meg at den kan oppføre seg på, men jeg vil vite det – og andre er kanskje veldig opptatt av noe annet enn meg.
    Det finnes mange hunder der ute som tross i dårlige opplevelser og/eller eiere med liten erfaring eller som til og med gjør en del “feil” som går gjennom livet som en glad laks og aldri får et problem – er vel i grunn DE gemyttene vi vil ha…? Stødige hunder som ikke lar seg vippe av pinnen av en opplevelse eller to. Dette er ikke like lett i alle raser. Men å godta, som det også blir sagt i bloggen her, at “hunden er sånn fordi den ble skremt som liten” er et mulig tegn på at psyken er litt skjør, og særlig om det gjelder mange i kullet eller på linja, vil jo hjelpe avlen en hel del. Det finnes alltid “gode” unnskyldninger for at hunden er som den er – mental brist er det okke som…

  11. Maren says:

    Mange finer tanker rundt tema :)

    Når jeg snakker om atferdsproblemer her, så mener jeg alvorlige problemer som tung aggresjon eller sterk frykt.

    For min del vil jeg først og fremst sette fokus på at det ikke burde være skammelig eller flaut å innrømme at hunden har et mer eller mindre alvorlig atferdsproblem. Jeg er ikke SÅ opptatt av det som har med avl å gjøre…

    Det er ikke noen skam å innrømme at en hund har forkalkninger. Ingen snakker bak ryggen eller gisper av den grunn, selv om det også kan være en liten medfødt svakhet som kan bli et stort problem om det ikke forebygges. Om dette ligger i linjene, kan en ærlig oppdretter fortelle valpekjøper at “vi har hatt noen hunder med litt ryggproblemer, så det kan være lurt å huske på litt forebyggende trening!”. Men atferdsproblemer…. “næh, det er BARE eieres feil i så fall”. Da er det ikke rart at enkelte hundeeiere aldri tør å spørre om hjelp og råd til å jobbe med problemet så tidlig som mulig!

    Et atferdsproblem betyr ikke at hunden må utelukkes fra avl, men skal man bruke hunden i avl bør man sørge for at:
    – atferdsproblemet ikke er et stort problem innen rasen eller at det forhindrer vesentlige bruksområder
    – at parringspartner og hans/hennes linjer ikke har samme problem
    – at valpekjøpere får noen tips til hvordan de kan forebygge problemet

    Alt dette hadde vært mulig, om folk bare kunne inrømt eksistensen av atferdsproblemer uten å bli dømt av andre og føle skam. Frasen “Det er ikke hunden som er problemet, det er eieren” fører til at atferdsproblemer hemmeligholdes fordi hundeeier ikke vil få negativt omdømme (naturlig nok).

  12. Eva Landøy says:

    Kjempebra skreve. Og det er nok mykje rett. :D

  13. Elisabeth says:

    Veldig bra skrevet! Selv har jeg opplevd at miljø spiller mye inn samt eiers evne. Jeg var heldig med min første tispe, en working kelpie. Hun er mentalt hard dvs hun kommer over ting kjapt og bærer ikke preg av hedelser. Fremfor å reagere med aggressjon unngår hun heller å innlede lek eller selskap med hunder hun føler det er ubalanse med. Så fikk jeg shæfer gutten min når han var 8mnd, han var mishandlet og utmagret og svært redd alt. Takket være min sterke tispe kom han seg fort opp og fram, men dessverre ble han angrepet mye av dominante uoppdragne hunder der eieren hadde standard “det er aldri min hunds feil, det er din”. I tillegg er det ikke lett å ha shæfer i byen, både jeg og bikkja har blitt slått og sparket etter og kommentarer som j**a nazibikkje var vanlig. Folk ville liksom ikke tro at en ung jente hadde kontroll, men da skal det sies at i alle hendelsene var det alltid min hund som måtte sy eller hadde bittskader, de andre: maks et skrubbsår. Jeg fikk han mental testet og allt ok, i tillegg har han bitthemning, dvs han er såpass kontrollert i sin egen styrke. Han kommer fra ipo linjer, men er såpass myk mentalt at han bærer lettere preg av uhyggelige situasjoner frem til man fikk løst det på en positiv måte da var det glemt igjen. Etter å ha flyttet ut på landet fikk jeg to helt nye hunder. De røytet nesten ikke, peste ikke og var ikke anspent, etter 2 år er de svært bedagelige. Jeg vil uten tvil si at å leve med bruksraser i byen er en del av problemet, spesiellt når andre mennesker skal ødelegge turen din med sine fordommer og uvitenhet. Jeg ble sel svært anspent og tror mye stod på meg. Når vi møtte folk som likte shæfer, som eks hadde hatt det før sin lille puddel ble det aldri krangel. Kun de hundene med eiere som var redd shæfer eller ikke likte dem ble det av og til bråk med og da var det alltid deres om utagerte først, standard ” hunden min liker ikke shæfere”… og det berettiger den atferden der liksom?? det er faktisk ikke farlig å si nei til hunden så lenge man sier bra når ting er bra. Man skal bare vite at høy hale, stiv kropp og ørene fram betyr ikke “jeg vil så hilse”, så slutt å belønn dominante hunder sier nå jeg :-) belønn rolig, bedagelig, “jeg bryr meg ikke atferd”…mye bedre :-)

  14. Åse Lange says:

    Viktig tema. Er glad for å se i siste Hundesport (okt/nov) at det i flere artikler kommer tydelig frem av alvorlige atferdsproblemer, spesifikt unormal aggresjon, har høy arvbarhet.

    For meg som valpekjøper handler det om å ha oddsene på min side. Ingenting er noen sinne sikkert med levende vesener, men jeg vil gjøre så godt jeg kan og vite så mye som mulig på forhånd. Slik du skriver: bl.a. for å vite hvor jeg antagelig skal gjøre meg ekstra flid med valpen/unghunden (selvsagt korrigert av det jeg ser av selve hunden når jeg får den).

    Før jeg kjøper valp vil jeg (blant de femti millioner andre tingene, kremt) vite av oppdretter hva som er mors resp. fars, evt. linjens, evt. tidligere avkoms, største styrker OG svakheter mentalt sett. Oppdrettere som ikke kan svare gjennomtenkt på det med svakheter (og enda bedre, hvorfor de har valgt å nedprioritere/se vekk fra disse!) ryker rett ut av listen min. Ditto for de som begynner å prate for mye for fort om ‘ja det kommer jo an på hvordan eieren er’.

    Og når det faktisk finnes hunder som er så greie og bunnsolide at de tåler en del feil og påkjenninger, så greie at ‘hvem som helst kunne hatt dem’, så forventer jeg at oppdrettere avler mot akkurat det målet med mindre de har en veldig god og spesifikk grunn til å prioritere noe annet. Samtidig som vi jobber for å utdanne hundeieere. Ja takk begge deler – belte OG bukseseler.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

%d bloggers like this: